Når livet treffer deg

Lærer Anne Bisgaard publiserer en viktig kronikk i dagens Aftenposten om overivrig, feilslått diagnostisering i psykiatriens fortegn. Etter en lang runddans kom hun til erkjennelsen: "Til syvende og sist så var det bare livet som traff meg". Jeg kjenner igjen det hun beskriver!

(BizarroComics/ Dan Piraro)

Jeg har jobbet profesjonelt med veiledning (eller coaching, om du velger den engelske varianten) av ledere på alle nivåer, av medarbeidere og privatpersoner av alle slag fra alle typer bransjer og fra alle typer bakgrunner siden 2003. Uansett status, årsinntekt og bakgrunn er det mange som opplever det Bisgaard forteller om her - at livet treffer deg med en voldsom kraft som du kjenner at du ikke helt mestrer. Bisgaard skriver innsiktsfullt om verdien av å ikke automatisk ty til medisiner og diagnoser, men om å søke etter andre typer verktøy og metoder for å mestre livet når det kommer med de bratteste partiene.

Jeg har har hatt både ledere og medarbeidere på kontoret mitt som etter endeløse runddanser lignende den Bisgaard beskriver, nesten har gitt opp håpet. Det som kjennetegner de fleste er at de er ressurssterke, kloke, kreative og kraftfulle mennesker. Det bare plutselig er litt mye av livet på en gang, for dem. Det er som en plutselig solformørkelse. Da gjelder det å tro på at sola kommer ut av skyggen! For de aller, aller fleste gjør den det.

Det er mye å ta tak i for å skape merkbar forandring, med enkle grep: arbeidsvaner, arbeidsstruktur, balanse mellom studier og fritid, venneliv og sosialt liv. For mange er det verdfullt å se på hvordan det egentlig står til med den muskelen vi bruker når vi setter sunne grenser for oss selv. Hos mange viser den seg å være kraftig undertrent. Da hjelper det med et skreddersydd treningsprogram og en personlig trener. Hvordan er det nå med det indre selvsnakket og det jeg kaller de indre sabotørene? Hvordan er nå egentlig forholdet til venner og familien? Litt etter litt kommer ofte historien som en rød tråd med mange snublefoter og smertefulle koordinater, hvor den grimme elling liksom har satt seg fast og blitt med videre. For hver snublefot kan det bli mer å dra på. Plutselig er det bare for mye. Å plutselig erkjenne at man er der, betyr ikke nødvendigvis at en diagnose er det som skal til for å komme seg til et annet og bedre sted, i seg selv. Selvsagt er det mange som får god hjelp av dyktige behandlere innen psykiatrien. Hatten av! Noen behandlende fagfolk er mer nysgjerrige på å teste ut metoder og verktøy for å endre på fastlåste tanke, føle- og handlingsmønstre som virker i hverdagen enn andre. Samtidig er det også mange som får villedende "hjelp" som ikke hjelper dem med konkret mestring i den "operative" hverdagen (og den villedende hjelpa kommer fra alle typer behandlere, - både skolemedisinske og alternative behandlere kan ta sårbare mennesker ut i vrangforestilte ufører og gjøre dem eksperter på å fortelle fortellinger om sitt liv som ikke hjelper for noe). Noen ganger trenger vi aller mest god hjelp, støtte, systemer og gode verktøy for å drive effektiv indre kildesortering. Sortere på snørr og bart, skitt og kanel. Sette grenser, identifisere hva som hører hjemme hos hvem, hva som er ditt og ikke. Vi kan gjerne kalle det livsmestring.

Jeg er derfor glad for alle eksempler på klokt kritiske fastleger som utfordrer pasientene sine til å bygge kompetanse på livsmestring heller enn å spise medisiner og klebe en diagnose til selvbildet sitt. For den slags kompetanse er faktisk mulig å bygge - den er tilgjengelig, den er reell og den krever verken farmasi eller psykiatri. Og nei, det handler ikke om eat, pray, love og ukritisk omfavnelse av forestillingen om tankens magiske kraft. Det handler om å utforske egne følelses- og tankemønstre, utfordre etablerte sannheter om hvem og hva vi er, om hvem og hva vi ikke er, - det handler om å stole på at vi er statsministeren i vårt eget liv, og om å være bevisst på hvilke stemmer som snakker rundt vårt eget indre bord, for å si det litt banalt.

For de fleste legene er fortsatt primærvalget å ty til reseptblokka etter "fingeren i været"-metoden. Når snittiden en norsk fastlege skal bruke på pasienten sin er 7 minutter, sier det også seg selv at en dialog som kan kartlegge pasientens helhetlige tilstand ifm smerteopplevelsen er umulig. Do the math, som man sier.

Jeg er glad for at faget livmestring nå skal inn i grunnskolen. Det burde også inn i pensum og "handverksfag" på medisinstudiet, psykologistudiet og psykiatristudiet. Det burde være obligatorisk å vise at du som behandler i møte med en pasient kan tilby andre metoder enn psykiatridiagnoser og medisinering. For som Anne Bisgaard sier det:

"For det er jo nettopp det. Vi har alle et snev av et eller annet. De fleste vil kunne oppfylle noen kriterier og passe inn i en diagnose-boks minst én gang i livet. Men da kan det være at det holder i massevis å få hjelp med å håndtere noen ubehagelige symptomer".

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Jeg-fikk-psykiatriske-diagnoser-som-forklaring-og-piller-som-behandling-Men-jeg-var-ikke-syk--Anne-Bisgaard-621523b.html